MUFASA: THE LION KING (2024)
Mufasa - den enbårne sønn i en kjernefamilie - blir skilt fra sine foreldre under dramatiske omstendigheter, men blir tatt opp i en ny klan som han møter – eller rettere sagt: han blir forsøkt tilnærmet av den jevnaldrende sønnen – Taka - i den nye familien. Taka viser seg tilfeldigvis også å være «rettmessig» kongsarving, slik at faren i den nye familien – «kongen», altså – er uhyre skeptisk til utenforstående og derfor delegerer den nyankomne guttungen Mufasa til å henge med damene, dvs. være med å finne mat på løvers vis – dvs. å jakte.
Når en skrupelløs selverklært monark fra en annen, utstøtt klan invaderer Takas familie, men opplever at hans egen sønn og arving blir drept – av Mufasa, intet mindre - må de to guttene rømme. Men etter at Mufasa og Taka møter og slår seg sammen med en annen ung løvekvinne som de begge interesserer seg for, oppstår en fatal rivalisering dem imellom…
For seks år siden kom en nærmest scene-for-scene-nyinnspilling av den uhyre populære og mektige animasjonsfilmen «The Lion King» fra 1994, som mot alle odds greide å være en helt kurant film – interessant nærmest fordi den var så lik originalen, som en pastisj kledd i data-animasjon fremfor tradisjonell celle-animasjon («håndtegnet» på folkemunne, selv om dette ikke er helt teknisk korrekt) – men en film som også spant videre på noen av sangnumrene – «pimpet» dem opp om du vil.
«Mufasa: the lion king» er forhistorien til det som skjedde i «The Lion King»; men historien er likevel såpass forutsigbar at den kunne ha vært en nyinnspilling av noe, uten at det nødvendigvis hadde svekket opplevelsen. Den er også veldig i «sync» med det gjengse verdenssynet om livets sirkel, at forfedrene dine «lever i deg», etc. Vi får også noen meningsfulle referanser til originalen: når Taka setter klørne i labbene til en Mufasa som holder på å falle ned et bratt stup – vil han ofres eller reddes?
Filmens kvaliteter ligger likevel til alt overmål i det audio-visuelle, slik tilfellet også var med nettopp «Lion King» fra 2019. Det er benyttet såkalt «foto-realistisk animasjon» for å få løvene, de andre dyrene, naturen, etc., til å se tilnærmet ekte ut, men med et «glanset» preg som likevel ikke gir noen tvil om at dette er CGI (fra engelsk: computer-generated imagery). Det «fantastiske» er åpenbart også på andre måter – karakterene åpner jo munnen og snakker som et menneske ville ha gjort (såkalt antropomorfisme, som er en velbrukt trope både i eventyr og i tegnefilm; et tidlig eksempel er «Lion King»-sagaens spirituelle forgjenger «Bambi» fra 1942).
Men når man godtar at dette er rendyrket Hollywood kan man også sette pris på den simplistiske historien, skjønt det først og fremst er estetikken som «drar en» inn i filmen – nærmere sagt fargekomposisjonene og sangene. Når det gjelder førstnevnte er det spesielt én scene som er en fryd for øyet, og det er i leiren til «fienden» - Kiros – den nærmest albinohvite løven som her omkranses av et rødskjær som står veldig godt mot det hvite, men også kan symbolisere den skrale, udyrkbare motpolen til utopiske steder som Milele.
Som bringer oss til filmens status som musikal. Sangnumrene i Disney-filmer utgjør som regel et stort pluss i ligningen og er som oftest svært fengende. Milele – filmens «nyord» som betyr «for alltid» - utgjør tema for filmens første, optimistiske melodi fremført av Mufasas foreldre (før «alt» går galt) om et vidunderlig sted hvor alt er frodig og bugner av overflod. Et vel så fengende nummer – tilsvaret til den originale filmens kanskje mest suggererende scene: «Be prepared» fremført av forræderen Scar - er nok en gang knyttet til Kiros og er den kynisk-lakoniske «Bye bye». At hovedskurken i filmen blir gitt stemme av Skandinavias egen værbitte stjerneskuespiller Mads Mikkelsen er heller ingen uting i denne sammenheng.
Lån filmen i det best mulige formatet: Mufasa : Løvenes konge - Mossebibliotekene
