Nu klinger igjennom bartebyen av Khaleel Etwebi - en anmeldelse
Dette er nok en form for skildring i tegneserieform av den «velmenende» nordmannen, med fokus på to unge menn – den ene annen generasjons innvandrer som prøver å komme inn i studentmiljøet i Trondheim, og en tidligere jente som har skiftet kjønn og forsøker å gå på stevnemøte.
Nordmenn fremstår i Khaleel Etwebi sin historie som enten «kjempekalde» eller «kjempevarme». Vi blir blant annet vitne til også en svært lang, men velmenende SMS-avvisning – lang og på SMS, selvsagt.
Som den «etniske» nordmannen gjør innvandreren også så godt han kan. Bokens beste eksempler på dette er de tause sekvensene hvor faren til Khalid på nærmest komi-tragisk vis misforstår det norske samfunnet sitt språk og normsett – som når han leverer en bibliotekbok i kassen som nærmest skriker «Ikke lever!» - og så får en purring.
Tegningene er egenartede – muligens datategnede – med klare og tydelige fargekontraster og en mer steril og minimalistisk tone enn i Kvammen sin bok. Munnene er ofte bare et knøttlite punktum, som for å fremheve karakterenes usikkerhet/forsiktighet – ingen skriker, raller eller utagerer særlig. Dette er kanskje også noe av utfordringen med den norske kulturen – velferdssamfunnets komforterende flyt gjør at man også fort blir for «høflig» og unnvikende når det kommer til menneskelige relasjoner.
LESER SØKER BOK skriver: Dette er en varm og humoristisk grafisk roman om utenforskap. Om å prøve å passe inn og finne sin plass. Illustrasjonene er tydelige med rene linjer og få detaljer. Det er lite tekst i boka. Teksten er skrevet med store bokstaver og det er mye luft i snakkeboblene.
